Bedafors – et besøk verdt
Har du vært ved Sikåa? Hvis ikke, har du gått glipp av en natur- og kulturhistorisk opplevelse. Etter at Finnskogens eldste industrianlegg – Bedafors – er blitt ryddet nå i sommer, løvet falt av trærne og store nedbørsmengder har gitt nytt liv til elva Sikåa, er stedet blitt en naturperle vel verdt et besøk.
Mange veier fører til Sikåa som renner mellom Varalden og Møkeren. Hit kan du komme med sykkel via Dragalvika eller med bil via Varalddammen og videre nordover Sikåveien til du ser en stor informasjonstavle på venstre side. Det er også mulig å kjøre ned på vestsiden av Sikåa helt ned til Møkeren og begynne vandringen der.
På den store informasjonstavlen ved Sikåveien får vi hovedtrekkene i Bedafors 300-årige industrihistorie. Dambyggingen i elva startet i 1690-årene og de første oppgangssagene sto klare allerede i 1703. Og det var ikke småtterier som ble satt i gang. Warild og Merild sager kunne skjære 30 000 furuplanker i året, så her gikk sagene både dag og natt. Mye farefullt og slitsomt arbeid ble det både for fløterne og for frakterne som rodde plankene i de opp til 20 meter lange prammene fram til Masterudlandet.
Det er blitt sagt at på denne tiden bodde det flere mennesker her enn i Kongsvinger by. Det kan være en overdrivelse, men sikkert er det at her vokste det opp et lite industrisamfunn ved elva, der det både var boliger, skole og danselokale. Tar man seg en tur fra Sikåveien langs de opptråkkede stiene er det satt opp opplysningsskilt ved noen av plassene. Det første du kommer til gjelder Smedbygningen, en arbeiderbolig som ble satt opp i 1854. Bare grunnmuren og rester etter pipestokken står igjen, men her bodde spikersmedene med familie og det ble også holdt skole for opp til 32 barn i bygningen.
Her bodde spikersmedene med sine familier, og her ble det holdt skole for opp til 32 barn
Spikerverket, som ble anlagt i 1849, må ha vært et imponerende anlegg skal vi dømme etter de gjenstående murene. Sikåa var demmet opp her (Skådammen) og vannet sto et par meter høyere enn i dag. Vannet ble ledet inn til vasshjulet som løftet hammerne opp hvorfra de med stor tyngde falt ned på de glødende spikeremnene. I 1855 ble det produsert 595 kasser med spiker, kan vi lese på oppslagstavlen her. (Bilde av Sikåspikern ser du på første side av bladet vårt).
Fra spikerverket går det bru over til vestsiden av åa. Her, rett ovenfor spikerverket har det vært mølle fra gammelt av. Det må ha vært en stor mølle, omtrent på størrelse med Holmen Mølle på Austmarka og var antakelig drevet under overoppsyn av sagmesteren på stedet.
Lenger nede finner vi en oppslagstavle som forteller at dette er restene etter ”Høegstua”. Her bodde sagmesteren med sin familie. Sagmestrene ble som regel hentet fra Sverige, men også mange av de som arbeidet på stedet var svensker, så Bedafors ble også kalt ”Lille Sverige”.
Lengst nede ved utløpet av Sikåa finner vi sagmuren med den flotte buegangen. Sagbruket ble bygget av John Collett Bredesen i 1854 da han overtok industrianlegget etter John Mitander, men sagbruk har det vært i elva helt siden 1703. På 1870-tallet tok det hele slutt. Da kom de flyttbare lokomobilene med dampmaskiner og sagene kunne anlegges på mer tilgjengelige steder enn ved fossefall.
Sagmuren med den vakre buen helt nede ved utløpet av Sikåa
Mange nålevende Austmarkinger har sett, og noen har også bodd i ”Bygningen” som ble flyttet fra Bedafors til Bygningsgutua på Austmarka etter nedleggelsen av sagbruket på 1870-tallet. Grunnmuren, der huset sto på Bedafors, er godt synlig. Dette var en arbeiderbolig i 2 etasjer og med 16 rom, beregnet for like mange familier. Rundt omkring er det merker etter andre bygninger, små låver, fjøs og potetkjellere. Hele området er spennende å vandre i og man kan skape seg et bilde av hvordan folk levde og arbeidet på denne tiden.
”Bygningen” slik den sto i Bygningsgutua til den ble revet i 1953. Foto: Austmarka Historielags arkiv
Det er flere informative oppslagstavler på Bedafors, så vil du vite mer, eller ønsker en fin tur, ta en tur selv og les mer på oppslagstavlene. Vi kan også anbefale lesing i bladet Sør-Odal nr. 4 i 1996, der Kari Sommerseth Jacobsen har en lengre artikkel om industrianlegget ved Sikåa. Bladet ligger på Kongsvinger bibliotek, men kan også skaffes fra Kongsvinger museum i Åmotgården.