Flyktningeruta

 

Tre av de mange flyktningerutene som krysset gjennom Nord-Odal, Grue og Kongsvinger i krigsårene 1940-1945 er beskrevet i et hefte med tittelen ”Over Grensa”. De to første rutene er beskrevet av henholdsvis Erik Høie og Eivind Stenbekken, begge Kirkenær. Nedenfor har vi gjengitt beskrivelsen av Vingersruta, skrevet av Åsmund Skasdammen, med noen få tilføyelser der ruta går i Austmarkas område.

Henvend deg til Finnskogen Turistforening, tlf.: 945 47 329 eller Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. hvis du trenger flere opplysninger.

 

Vingersruta mellom Norsenga og Kissalamp

Dette er den sørligste av de tre rutene. Ruta var i drift fra forsommeren 1942 og fram til krigens slutt. I løpet av disse tre åra, ble rundt 2000 mennesker brakt i sikkerhet langs denne leia som er ca 40 km lang. Så langt vi kjenner til, hadde ikke ruta noe spesielt navn.

 

Litt om rutas historie

Rutesjef var Lauritz Nygårdseter. Han døde i 1995. Vi skylder Lauritz stor takk. Han hjalp til både med å finne igjen ruta fysisk i terrenget og med å samle inn den informasjonen du her leser. I tillegg til ham var for øvrig Karl Langtjernet, Henry Tangen, Einar Solbergseter og Karl Trosholmen hovedloser på ruta.

Denne flyktningeruta ble betegnet som den sikreste i Østlandsområdet. Ingen, verken flyktninger eller loser, ble anholdt de tre årene ruta var i drift.

Flyktningene ble lastet opp på jernbanevogner (plomberte) på Grefsen stasjon i Oslo. På kvelds- og nattetid gikk ferden via Lillestrøm til Kongsvinger. Vel framme på Kongsvinger, ble toget kjørt gjennom stasjonsområdet og ca 2 km nordøstover på sporet til Norsenga. Her ble flyktningene tatt ut ved en oppsamlingsplass for ved. Den dag i dag står det røde pakkhuset og den lille plattformen ute ved sporet på Norsenga der flyktningene ble satt av.

I tillegg til de ca 2000 som ankom med toget til Norsenga, ble også mange loset i trygghet langs ruta etter å ha ankommet Masterud (ca 20 km lengre mot øst) med bil. De fleste av disse var jøder.

 

På veg mot Sverige 

Losen som tok i mot på Norsenga og førte flyktningene først langs Solørbanen, over Vingersnoret på jernbanebrua og så videre langs jordene ved dagens Masterudveg (rv 200) fram til skogen starter ved Nesteby øst for Mensrudfeltet, var Lauritz Nygårdseter. Han gikk seg ikke bort! Men for oss kan det kanskje være tryggere med et kart eller to. Skal du gå hele ruta trenger du to kartblad i serien "Norge 1 : 50000" utgitt av Statens Kartverk. Bladene heter "2115 - 3 Austmarka" og "2015 - 2 Kongsvinger".

Den blåmerkede ruta starter også på Norsenga, men på grunn av faren ved å følge jernbanesporet, er det merket langs riksvegen fram til avkjørselen til Mensrudfeltet.

Ruta følger nå skillet mellom dyrket mark og skog forbi alle storgårdene øst for Vingersjøen og fram til Geitdansen der bilvegen mellom Skinnarbøl og Roverud krysses. Vi vandrer her med utsikt til gammelt jordbrukslandskap der plogen var i jorda allerede i vikingtida. Storgården Skinnarbøl ser vi også med sin karakteristiske rosarøde farge på hovedhuset. Skinnarbøl var for øvrig dronning Sophies (Oscar II kone) sommerresidens i mange år rundt år 1900. Fra Geitdansen går ruta på stier og etterhvert på skogsbilveg anlangt etter krigen oppover og østover forbi Øiungen til Langtjernet.

 

Første losbytte 

På Langtjernet var det bytte av los. Her tok Karl Langtjernet over. Han fulgte flyktningene ned til vestsida av Møkern.

Vi følger østover fra Langtjernet stort sett i flyktningenes fotspor. Ikke alle steder er det like enkelt å følge sporet nøyaktig. Vi passerer i alle fall, slik flyktningene gjorde det, den nedlagte plassen Bendikstorpet (opprinnelig finsk bosetning; slektsnavnet Pentikainen er med tida blitt fornorsket), høyt oppe i lia nord for dagens hovedveg, rv200 (Masterudvegen). Vi er nå inne på kulturminneskartet til Fagernes Utmarkslag (målestokk 1:25000) som gir et noe mer detaljert bilde av ruta.

Bendiktstorpet disponeres i dag av Finnskogen Turistforening i sommerhalvåret (1.mai - 19.august). Skogshusværet som nå står der, er åpent og inne finner du fire senger, kokeapparat, dekketøy og det du trenger til rast/overnatting (bortsett fra sovepose og mat). Fra Bendikstorpet går forøvrig merket sti sørover og etter hvert vestover igjen over Brattberget ned mot rv 200. Dersom du vil avslutte turen der, er det daglige bussavganger til Kongsvinger.

Fra Bendiksorpet bærer det ned, opp og ned igjen over Vastaberget (et skogshusvære som også står åpent) fram til Nygardstjernet. Herfra går ruta sørover, ned til Nygårdsætra der rutesjef Lauritz Nygårdseter er født. Vi er nå ute på skogsbilveien og møter her stien fra Masterud skole (se tur FU1, Skoleveien fra Masterud til Nygårdsetra). Flykningeruta går over veien og er merket videre mot Mengen. Fra Mengen går ruta videre over riksvei rv 200 (Finnskogveien) mellom Masterud og Øyermoen. Vi krysser også ruta fra Tangen til Nygård, som er godt merket fra Tangenvika. Vi kommer inn på stien til Sandvika og følger denne litt nordover før vi går rett østover og fram til Møkern. Vika vi kommer fram til har fått navnet Flyktningevika nettopp etter ruta vi nå går. Fra Flyktningevika ble flyktningene rodd over sjøen til Trosholmen i sommerhalvåret. Ruta ble også benyttet over isen om vinteren. Alternativt ble det også benyttet sti rundt nordenden av Møkern. Ruta gikk da fra Vastaberget over plassene Tjernsli, Slettmoen, Lindberget og Dragonmoen fram til Trosholmen. Dersom du ønsker det, kan du følge denne ruta også i dag. Det er blåmerket delvis i flyktningenes fotefar også her ("Austmarka-ledens" nordligste del).

En mulig overnatting i dette området finnes på Dragonmoen camping i nordenden av Møkern. Velger du alternativet med å gå rundt sjøen, kommer du rett forbi. Ett annet overnattingsalternativ finner du på Tangen, (Terje Hellerud, tlf.: 628 28 342).

 

Fra Møkern til Sverige

Uansett hvilket alternativ du har valgt, står du nå ved Trosholmen på Møkerns østside. Herfra ble det også brukt to forskjellige trasèer videre østover. Losen som fulgte herfra, var Karl Trosholmen.

Først litt om den ruta som ikke er merket. Den gikk et stykke oppe i lia langs Møkern, videre til nabosjøen Varaldsjøen, gjennom Varaldskog-grenda, forbi plassen Larbekken, over riksgrensa og ned til Mitandersfors på svensk side i sørøstenden av Varaldsjøen. Om vinteren ble sjøisen brukt. Den som tok i mot her var Oscar Solberg, svensk politimann.

Den ruta vi skal følge videre, tok en mer østlig retning og er ikke merket opp på kartet. (Best å bruke Austmarkakartet 1:50000 her, evnt. Austmarka Historielags oversiktskart 1:35000). Vi forlater Møkern like sør for Trosholmen og går på grusveg opp til plassen Børthus (av pørter som egentlig betyr tørkeplass/lagringsplass for korn). Børthus var opprinnelig finsk svedjemark. Vi fortsetter østover forbi nordenden av Fjørsjøen og krysser Vikeråa på gjenoppbygget gangbru. Så bærer det videre på stier opp mot plassen Søndre Fløtberget som forlengst er fraflyttet og temmelig gjengrodd. Trolig har Fløtberget fått navnet sitt etter fløtinga som pågikk i Vikeråa.

Vi søker stadig østover og her betyr det også stadig oppover. Leia går nå mot plassene Otertjernet og Sørli (på finsk Kvåho. Otertjernet har inntil nylig vært i full drift. Sørli ble fraflyttet rundt 1980, men er restaurert og er i dag et fint minne om finnekulturen.

Ved Sørli møter vi Finnskogleden. Det er en sammenhengende merket vandringssti fra Søre Osen i Trysil i nord, til Fredsplassen/Morokulien på grensa mellom Eda og Eidskog i sør. Leden er 240 km lang. Leden (eller deler av den) anbefales varmt for andre vandringer på Finnskogen. Det er gitt ut et eget vandringshefte med kart og beskrivelse for hele ruta.

Vi tar også med at dersom du følger Finnskogleden nordover fra Sørli, kan du gjøre en fin rundtur. Du går til plassen Abborhøgda (verdt en tur i seg selv på grunn av særegen flora). Der tar du av mot vest på merket sti til Åranstorpet. Så videre derfra mot sørvest på merket sti til du igjen står ved Dragonmoen.

Men tilbake til Sørli; her finner du ei åpen koie med vedovn og brisker til både rast og enkel overnatting (gratis). Vi skal imidlertid videre, og nå nærmer vi oss riksgrensa. Ruta videre østover går nå langs Finnskogleden som følger omtrent i flyktningenes fotefar. Leia går over små myrer og furumoer og er rimelig lettgått. Vi krysser noen skogsbilveger og plutselig står vi på tunet til den østligste plassen flyktningene passerte på norsk side; Lebiko (på norsk Oreholtet eller Orebråten).

Lebiko er også fraflyttet. Finnskogen Turistforening disponerer nå stedet og er i gang med å restaurere både hus og kulturlandskap. Hovedhuset er låst med turistforeningenes (DNT's) standard nøkkel som alle medlemmer kan få tak i bl.a. ved å henvende seg til Finnskogen Turistforening eller til Den Norske Turistforening i Oslo. Her er sengeplass til 10 personer, samt golvplass på madrass til ytterligere 10 stk. Du finner alt du trenger til livets opphold bortsett fra mat og sovepose. Bua på Lebiko står imidlertid alltid åpen som rastebu. Det samme gjør låven med utedo.

Fra Lebiko kan du igjen gjøre en rundtur; innom Sverige og tilbake. Turen kalles "7-torpvandringen" fordi den går innom 7 finnetorp. Den er 7 km lang også og er absolutt verdt å ta med seg dersom du har tid. Det er gitt ut et eget hefte både på svensk og norsk om 7-torpsrunden. Dette kan du få kjøpt fra Glåmdal Reiseliv som holder til i Kongsvinger stasjonsbygning eller få fra Turistinformasjonen på Morokulien.

 

Innspurten 

For oss som vandrer langs flyktningeruta, er det imidlertid bare innspurten igjen. Bare noen furumoer og småmyrer gjenstår før grensegata plutselig dukker opp. Det er ca 800 meter fra Lebiko til Sverige. 300 meter inne på svensk side ligger den nå fraflyttede og delvis gjengrodde plassen Kissalamp (på norsk Kattjernet). Her ble flyktningene mottatt av Hjalmar Mattson og sendt videre til en tryggere tilværelse i den frie del av verden.

Mange gjorde en stor innsats også langs denne ruta under krigen. Vi har her nevnt navnene på de som var hovedloser på denne ruta. Også flere andre hjalp til og ofte var det unge gutter som tok turene. Sin del av æren for at alt gikk bra fortjener de alle.

I dag er grensegata bare et slags symbol for de fleste av oss. Det er unektelig en underlig tanke at den under krigen betydde liv eller død for flere enn vi aner. Mens vi kan snu nesa vestover igjen og krysse grensa på nytt inn mot Norge, kunne flyktningene bare drømme om det i tida mellom 1942 og 45 da denne ruta var i funksjon. Takk for at du ble med på tur i losenes- og flyktningenes fotefar!